Featured in Daily Edventures!

It’s not everyday you receive an e-mail from someone saying you have been nominated for a feature in a worldwide Microsoft Education blog! And not just «any old blog», but Mr. Anthony Salcito’s daily edventures:where «global heroes in education» are presented.  But this happened to me a couple of weeks ago, when I did receive an e-mail saying I was nominated for such a feature. I must say, I was both happy, proud and honored.

Having worked as a teacher for so many years, teaching so many wonderful upper secondary students, has been an excellent job. And using digital tools, when appropriate and as a mean to try to enhance students’ learning, has been an important part of this. As well as sharing my experiences with fellow teachers. Now that I’ve started working at Østfold University College, I look forward to working, both with my new colleagues and the teacher students there, in trying to help them see the possibilites in using digital tools.

Here it is: http://dailyedventures.com/index.php/2018/09/25/when-you-see-students-lighting-up-being-creative-and-doing-well-academically-as-well-as-having-fun-that-is-rewarding-stine-brynildsen-norway/

daily

Reklamer

Genious Hour – helt genialt!

Joda, jeg vet jeg kanskje er litt treig når det gjelder å ha «oppdaget» Genious Hour (så sånn sett er jeg langt fra genial). Men, guri malla, så lyst man får til å stå i et klasserom igjen, når man hører om denne type arbeidsform og metode. Og hvis jeg var deg, og (som meg) ikke helt vet/ visste hva Genious Hour er, så ville jeg lest videre. For dette tror jeg både elevene dine og du kan komme til å elske, enten du jobber i grunnskole eller på videregående nivå.

idea

Genious Hour er et begrep jeg først hørte da Barbara Ann Zielonka vant Gullepleprisen på NKUL i 2017. Zielonka har jobbet mye digitalt med sine engelskelever og Genious Hour ble trukket fram som en sentral og innovativ del av hennes lærergjerning. Dessverre fikk jeg ikke mulighet til å høre vinnerforedraget hennes den gang, men jeg har lest mer om arbeidet i et blogginnlegg hun har skrevet, som jeg lister opp nede på denne siden. Og begrepet har dukket opp for meg etter dette også.

Likevel, det var først i høst, da jeg oppdaget de supre The Cult of Pedagogy-podcastene til amerikanske Jennifer Gonzales at jeg fikk en grundigere forståelse av denne pedagogiske arbeidsmetoden, som tydeligvis har vært «i omløp» i USA de siste 6-7 (?) årene. Og, ikke minst, fikk jeg veldig lyst til å teste den ut! Jeg anbefaler alle å ta en titt, eller rettere sagt: «lytt», på Gonzales podcast og spesielt episode 55 .  I den snakker Gonzales nemlig med A.J. Juliani, en tidligere lærer som har jobbet mye med metoden.

Genious Hour handler, kort sagt, om å sette av en viss mengde tid i et/ flere fag til at elevene får lov til å jobbe med det de har lyst til og er interesserte i. Idéen springer ut fra Googles «20% time», der de ansatte fikk/ skulle bruke 20% av arbeidstiden sin til å jobbe med idéer og prosjekter som de hadde lyst til å jobbe med og var interesserte i. Det viste seg at denne måten å jobbe på økte produktiviteten deres, og det sies at ca. 50% av Googles produkter i 2009 hadde sine utspring i «20% time». En av grunnene sies å være fordi: «Real break-through happens when we are free from others’ expectations and driven by individual passion» (https://www.huffingtonpost.com/katherine-von-jan/unstructured-classroom_b_1024404.html?guccounter=1).

Og det kan vi vel kjenne igjen? Skolen består i stor grad av at styrende dokumenter, strukturer og at læreren bestemmer hva elever må/ kan gjøre og ikke må/ kan gjøre. Samtidig ønsker vi å motivere elevene til å ta del i egen læring, være engasjerte og involverte. Så hvordan kan man fremme elevaktivitet, kreativitet og engasjement? Jo, kanskje gjennom å la elevene få ta større del i, og beslutningsansvar, når det gjelder å finne temaer å jobbe med som de er genuint interesserte i.

Dessuten er det faktisk ikke vanskelig å koble denne tankegangen og arbeidsmetodikken til flere av dagens styrende dokumenter for undervisningen. Spesielt dersom man tenker på fokuset knyttet til elevaktiv og problembasert læring, digitalisering, kritisk tenkning og andre såkalte «21st Century Skills». I den nye overordnede delen av læreplanen kan man bare se på avsnitt 4.1 med overskriften «Skaperglede, engasjement og utforskertrang». Her står for eksempel følgende:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling.
Barn og unge er nysgjerrige og ønsker å oppdage og skape. I opplæringen skal elevene få rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang. Evnen til å stille spørsmål, utforske og eksperimentere er viktig for dybdelæring.»

Og kikker man på kompetansemål i ulike læreplaner, så tror jeg også det er mange muligheter til å finne belegg for denne måten å jobbe på. Skulle jeg f.eks. ha tatt utgangspunkt i engelskfaget på VG1-nivå, så hadde vel særlig følgende kompetansemål vært en naturlig start: [Eleven skal kunne] fordype seg i et faglig emne innenfor eget utdanningsprogram og presentere dette.

Genious Hour handler likevel ikke om et fullstendig (pedagogisk) frislipp, men like mye om å legge til rette for en strukturert og motiverende arbeidsmåte. Elevene velger tema og innfallsvinkel selv, men ellers handler arbeidsmåten mye om «gammelt nytt» når det gjelder strukturering og pedagogiske prinsipp som sådan. Men motivasjonen og den store forskjellen ligger i at elevene SELV tar kommando over det de skal jobbe med.

Hvis du lytter til podcasten som er nevnt over – og det vil jeg ABSOLUTT anbefale at du gjør- så struktureres arbeidet i korte trekk slik:

  1. Planlegging, organisering og introduksjon av prosjektet for elevene (lærer)
  2. Elevene velger hva de vil jobbe med og hvilket produkt de vil presentere/ lage.
  3. «The Pitch»: Elevene presenterer for hverandre hva de skal lære/ lage. Hvorfor og hvordan de vil lære/ lage dette. Tidsplan? Suksesskriterier?
  4. Lære, lage og gjennomføre.
  5. Presentere resultatet/ produktet.
  6. Evaluere/ reflektere. En av de mest sentrale delene i forhold til læringseffekten!

(Hentet i frie ordelag fra: https://www.cultofpedagogy.com/genius-hour-questions/)

I podcasten nevnes også fallgruver og problemer som kan oppstå underveis, men disse problemene tenker jeg kan løses med god, pedagogisk innsikt og forståelse. Og jeg fikk i hvert fall lyst til å prøve det ut. Hadde jeg hatt en engelskklasse på VG1-nivå, så skulle jeg gjort det med det samme. Men foreløpig får jeg nøye meg med å spre det glade budskap så godt jeg kan. Dessuten, som høgskolelektor, vil jeg faktisk få mine egne «genious hours» i og med at man får avsatt tid til forskning og utvikling i arbeidsplanen sin! Jeg trenger riktignok litt mer tid på meg for å finne ut av akkurat hva det skal bli – startet tross alt på HiØ 1.september – men likevel: Tenk å ha en sånn mulighet på jobb!

Fortell gjerne om det, dersom du tester ut Genious Hour med elever. Dét hadde vært helt GENIALT!

Les og se også:

Genious Hour – Hvor lidenskap og kreativitet møtes av Barbara Ann Zielonka (gjesteblogg hos Martin Johannesens «Lærerbloggen», 26. 05.16)

What is Geniouos Hour av Kesler Science (05.08.16)

Eksempler på 5.th grade elever som presenterer sine Genious Hour-prosjekt (litt dårlig lyd, men fine eksempler): https://www.youtube.com/watch?v=ifryj2jB73U

Sonja, støykansellering og det å snakke sammen – Refleksjoner på vei hjem fra NKUL…

NKUL er for meg og ca 1 300 andre lærere/ skolefolk ett av vårens vakreste eventyr i én av Norges vakreste byer! (Det siste er det sikkert 130 000+ flere enn meg som synes også.) Og noe av det aller, aller beste med denne konferansen er at den setter i gang så mange refleksjoner underveis og i etterkant. Refleksjoner som man bare blir nødt til å skrive ned og å dele med noen. Riktignok har jeg i år vært på standplass som utstiller, og med et litt annet formål og perspektiv enn tidligere lærer-år, men heldigvis har jeg fått kombinere business «på gølvet» med faglig, digitalpedagogisk påfyll, som tilhører på flere av foredragene. Og det er jo foredragene som er NKUL. Man kan høre alt fra de store samfunnsfaglige/ utdanningsmessige vyene og endringene, til de rent praktisk-pedagogiske tipsene for klasserommet, til presentasjoner av digitale verktøy og tjenester. Alltid, også i år, inviteres store navn fra inn- og utland som keynote speakers, men ironisk nok var det denne gang en kollega fra min tidligere skole – som bor sånn rundt regna fire steinkast fra meg – som traff refleksjonsnerven min aller mest. Og, også ironisk nok kanskje: Det var dét innlegget på hele konferansen som hadde som hovedpoeng å være kritisk til bruk av digitale verktøy i læringa! Med sitt innlegg «Støykansellering – om fremtidens digitalisering av samtalen i klasserommet» peker Sonja Nygaard-Joki på de mer problematiske sidene ved å ukritisk, eller «overivrig», omfavne den digitale klasseromsverdenen. Og jeg tror det traff meg så godt, fordi hun satte ord på ting jeg også har tenkt en god stund.

Sonja sa mye i løpet av sin økt, men her kommer en fri gjengivelse av, og mine egne tolkninger og refleksjoner til, noe av det som festet seg mest. Nb! Jeg gjentar: MINE egne tanker og refleksjoner.

hodetelefonerDet aller, aller viktigste er naturligvis støykansellerings-øreklokkene som Sonja bruker som metafor gjennom hele foredraget! Disse øreklokkene har blitt kjempepopulære den siste tiden, og man trenger bare ta en rask titt på folk som tar tog, fly, er i byen eller på arbeidsplasser (med åpne kontorlandskap) for å se dem. Jeg har faktisk et par selv også. Øreklokkene har to hovedbruksområder: Enten slår man dem på for å stenge all annen lyd/ alle andre mennesker ute. Altså: støykansellere. Eller så bruker man dem til å få sin egne, personlig valgte lyd inn i ørene. Det være seg musikk, filmlyd, lydbøker eller hva det måtte være. Poenget er at du tilpasser lyden til DEG som individ, til det du har lyst til å høre – og at du opplever den valgte lyden alene. Slik kan man også tenke seg mye av dagens teknologibruk i klasserommet. Man bruker tjenester og verktøy som skal skreddersy individets individuelle behov (for eksempel adaptive læringsmidler), man er opptatt av å tilpasse og tilrettelegge for enkelteleven. Eleven jobber med «forførende» verktøy som lover at de skal gi nettopp DEG mer læring. På den måten stenger man også andre medelever ute – fordi de er på et annet nivå og jobber med andre oppgaver – og man mister en del av fellesskapet som skal til for å kunne snakke sammen om de samme oppgavene. Man «støykansellerer» – på begge måtene som er beskrevet over. Man er sammen, men alene. Så hva skjer med refleksjonen, samtalen og det å oppdage at man faktisk utvider sin egen horisont ved å høre andres perspektiver og synsvinkler?

Ett av hovedeksemplene Sonja bruker er Khan Academy. Og når hun viser klipp fra TED talks der Mr. Kahn snakker med iver om hvordan man som lærer kan få oversikt over, og kategorisere i tabeller, elever som er røde (= har feilet helt på oppgaven), blå (= er underveis med arbeidet) og grønne (=har skjønt alt), eller at man som lærer kan se nøyaktig hvor mange sekunder av en læringsfilm eleven har sett, hvor han/ hun stoppet og så på filmen igjen, grafer med kurver og prikker som representerer elevers arbeid og innsats og vellykkethet/ ikke-vellykkethet – da blir man jo svett. Og når han etterpå poengterer at niesene hans, som han først begynte å lage filmer for, likte onkelen sin bedre på video enn i en ekte samtale, fordi de da kunne stoppe, pause og se ham på nytt igjen… det høres rett og slett ikke veldig mellommenneskelig ut. For ikke å snakke om hva det kan gjøre med elevenes syn på seg selv. Og da tenker jeg ikke på om noen blir lei seg fordi de hele tiden havner i kategorien «rød elev» i et system som stort sett bare har «riktig» og «feil» som læringskategorier. Nei, jeg tenker mer på denne opplevelsen og forventningen om at alt skal skreddersys meg. Det er jeg som individ som er det viktigste på skolen.

Dette poenget med elevens «uniqueness» var også et av hovedpoengene til en av årets keynote speakers, amerikaneren Mark Pretsky. And I should probably write this in English, in case Mr. P. ever were to read it, but I’ll be happy to translate if so happens. For i hans foredrag, som kom dagen før jeg hørte Sonja, så opplevde jeg fokuset på individets «uniqeness» og det å «empower» akkurat deg til å gjøre akkurat det du vil, så stort at Pink Floyds «Another Brick in the Wall» sprengte seg gjennom både hodet mitt og de overfladiske amerikanske betraktningene. For hva er galt med å være brick-en i wall-en? Hvor «unique» er det mulig at alle mennesker på jorden kan være, egentlig? Og brukes ikke ofte ordet  «unique» i samme åndedrag som «bedre enn»? Hva om man føler seg helt gjennomsnittlig? Det er faktisk noe ganske fint i å stå sammen om noe, være en del av et fellesskap og et større hele. Jeg tror ikke samfunnet vårt trenger mer fokus på individet, jeg tror vi trenger fokus på å bygge sammen. Det føles faktisk ganske godt å være skikkelig gjennomsnittlig og god nok og prøve så godt man kan.

Likevel, den siden ved vår digitale hverdag/ våre digitale klasserom som vi skal være mest kritiske til, er kanskje den som dreier seg om kommunikasjon og samtaler. Eller, rettere sagt, måten den kan dreie oss bort fra samtaler som skjer mellom mennesker, som er på samme sted. IRL som man kanskje vil si på dataspråket. Når vi stadig individualiseres, så tar vi bort mange arenaer å samtale og reflektere på. Vi opplever andres meninger som støy, og stenger dem ute, eller vi forsterker de meningene vi allerede har ved å «skru opp volumet» når vi møter på disse. At Google har algoritmer som gjør at du og jeg får ulike søk avhengig av hva vi eller våre venner har søkt på tidligere, eller at Facebook tilpasser reklamen etter hvem du er, er skummelt nok i seg selv. Som den første keynote speakeren Alan November poengterte, så gir Google deg egentlig bare de svarene den tror du vil ha. Den gir deg ikke et helt eller objektivt bilde av hva som finnes av kilder og svar der ut. Disse «ekkokamrene» er skumle, skumle, skumle nok i seg selv.

Men det at vi også, gjennom teknologien, sjelden har spontane samtaler er noe å tenke på – vi skriver, vi redigerer, vi finpusser, vi sletter dersom noen sier oss i mot, vi vurderer hva vi skal si/ skrive lenge før vi gjør det, vi viser oss alltid fra vår beste, mest polerte side. At jeg har lest igjennom og redigert dette innlegget sånn ca. 358 ganger før jeg publiserer, er ett eksempel som bekrefter dette. Sonja fortalte om ei dame (whose name I have forgotten) som i en TED Talk pekte på nettopp det. Om hvordan mange i dag kan oppleve ekte, muntlige dialoger og samtaler og meningsutvekslinger som noe litt skummelt og rotete. Man tenker kanskje (ubevisst): Hvem vet hvilken vei en samtale kan føre, når jeg ikke har mulighet til å planlegge på forhånd hva jeg skal si? Jeg kan ikke slette noe fra noens minne, som jeg allerede har sagt? Jeg har mindre kontroll på hvor en samtale tar veien, hva folk kan finne på å si og jeg må stå midt oppe i situasjonen og takle deres reaksjoner på det jeg sier. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt sånn selv. Jeg foretrekker mange ganger å sende en e-post framfor å ringe, i for da har jeg liksom litt bedre kontroll… Og sånn tror jeg mange av dagens barn og unge også har det. Den kontrollerte, skriftlige «samtalen» er enklere enn den spontane, muntlige. Men hva skjer med meg og mine muligheter for å reflektere og utvide mine horisonter hvis jeg: 1. Stort sett bare snakker med folk som mener det samme som meg. 2. Alltid planlegger hva jeg skal si. 3. Minsker muligheten til å bli avbrutt midt i en setning av noen som mener noe helt annet – men faktisk mye lurere – enn meg? Hvor viktig blir ikke klassesamtalene og diskusjonene som foregår på skolene, da? Klasserommet som kanskje er ett av få steder der man faktisk forholde seg til og være i samme rom som, andre som man kanskje ellers ikke ville ha vært med. Det mangfoldige klasserommet, hvor viktig er ikke dét?

I et annet foredrag, som også kom før Sonjas, viste Sigrun Norhagen og Ellen Johnsrud fra Høgskolen på Vestlandet fram et glitrende nabospråkprosjekt der 14-årige elever fra Norge, Sverige og Danmark jobbet sammen og kommuniserte via PC-ene sine. De brukte digitale plattformer og apper til å samarbeide både skriftlig og muntlig, og kommunikasjon og samhandling var læringsmål som stod i fokus, i tillegg til å lære om nabospråk og naboland. I den forbindelse skulle elevene, i grupper, også gjennomføre videosamtaler (type Skype) med ei gruppe fra det andre landet. Norhagen og Johnsrud sa at det å ta i bruk de digitale verktøyene var null problem for ungdommene, men det lærerne oppdaget var at de rett og slett manglet kunnskap om hvordan man kommer i gang med og avslutter en samtale. Eller det å bygge opp en slags relasjon til den man snakket med. For eksempel, sa de, så glemte elevene å presentere seg for hverandre. Så da de skulle snakke sammen neste gang, var det ingen som visste hva de andre het. Og når timen var slutt og man skulle avslutte samtalen, så smekket mange igjen PC-lokket – uten å si hade. Lærerne måtte rett og slett ta en runde med elevene og vise dem hvordan man gjennomfører en samtaler. Dette er jo ikke noe «grovt» eksempel som viser uhøflige eller «dumme» elever. Det er nok mer et utslag av de bekymringene som er nevnt over. Det finnes jo allerede artikler om hvordan mange ungdommer også synes det er vanskelig å se andre i øynene når man skal snakke med dem. Det blir en ferdighet som må læres.

Åkei, da har jeg kommet til veis ende som «grinebiter». Og bare så dét er sagt til slutt: Jeg digger pedagogisk og hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og tjenester. Det er jobben min! Og jeg liker den! Og jeg vil selvsagt at elever skal få tilrettelagt undervisning og bli de beste utgavene av seg selv. Selvfølgelig skal vi både differensiere og individualisere. Og jeg tror at samtaler fremdeles står sentralt i menneskers liv og at mange av samtalen godt og vel kan foregå digitalt. Samtaler og kommunikasjon har naturligvis endret seg. Men det er noe med uttrykket «for mye og for lite av alt». Midt oppi den digitalpositive NKUL-rusen, så kjente jeg at det var behov for balanse. For kritisk tenkning. Og for å stille spørsmålstegn ved det vi driver med. Så, tusen takk, Sonja. Det var godt med litt motvekt.

Julis evangelium

 

Det skjedde i de dager, rett før julaften i det Herrens år 2007, at en som snart skulle bli pappa, og ei som snart skulle bli mamma, spente la av sted – langs en vei og over ei bru – til et sykehus som lå midt i byen. Sykehuset var lett å finne, for det hadde ei diger julestjerne godt plantet oppå taket. Julestjerna lyste opp vinterkvelden, sånn at alle skulle huske på det fantastiske som snart skulle skje der inne. Det var i hvert fall dét hun som snart skulle bli mamma, og kanskje også han som snart skulle bli pappa, tenkte.img_1651-1

 Etter å ha ventet litt lenge, men ikke lenger enn langt – og etter at han som snart skulle bli pappa, hadde bladd nervøst i noen av de (veldig mange) bladene han hadde tatt med seg, OG vært i butikken, som heldigvis var åpen selv om det nesten var midt på natta, for å kjøpe sjokolade til hun som snart skulle bli mamma- SKJEDDE DET!

 Idet kvelden ble natt, den 20. ble til den 21., og klokka nettopp hadde tikket seg fram til 02.12, bestemte hun seg for at det var på tide å ankomme. En liten nyfødt kropp, på 3,7 kg og 51 lange centimeter, med hud som silke, hår så svart som nattehimmelen der ute, og øyne som fortalte om alle universets hemmeligheter, lå plutselig midt i blant oss.

 Og mamma ble mamma og pappa ble pappa. Og begge lo og gråt litt av glede, men ingen av dem skjønte helt hva som hadde skjedd, da de plutselig ikke bare var to, men TRE, som fra nå av skulle sove på samme rom. Og litt redde var de også, for de hadde jo aldri før vært mamma og aldri før vært pappa, og de skjønte at her var det mye de måtte lære! De tenkte nok at de kom til å gjøre mange feil, men håpet at den lille ville hjelpe dem, og holde ut med dem, likevel.

 Etter et par dager på sykehuset gikk han som nå var blitt pappa, for å varme opp bilen, mens hun som nå var blitt mamma, kledde på den lille en hvit og nystrikket (og litt for stor) buksedress, jakke og lue og satte barnet i det nye bilsetet som sto på sykehussengen. Deretter tok hun et godt grep om håndtaket, løftet setet med ungen, gikk ut i gangen og forbi jordmødrenes vaktrom for å si ha det. Og i det samme de vinket henne blidt avsted, tenkte hun: «Har de virkelig tenkt til å bare la meg gå? Sånn rett ut av døra? Er det ikke noe mer jeg trenger- en mamma-utdannelse, eller noe?» Men, nei da, ungen var hennes og ansvaret og gleden i all evighet. Og nede på gaten stod pappaen og trippet, med ferdig oppvarmet bil.

 Og med en undring og stolthet og glede som var så stor at den nesten ikke fikk plass i bilen, kjørte den lille, nye familien -over ei bru og langs en vei – hjem til huset sitt. Og den store stjerna på det gamle sykehuset skinte som aldri før, og den har fortsatt å skinne hvert eneste av de 10 årene siden den gang. Og den som er mamma, og kanskje også den som er pappa, tenker at det er for å minne alle på det fantastiske som skjedde der inne, en dag seint i desember, det Herrens år 2007, da verdens beste Juliane ble født!

PS: «Evangelium» betyr «godt budskap», og dette er ett av de to beste vi har fått! Og tenk å få ei lita jente samme dag som sola snur og det går mot lysere tider. God jul, alle sammen!

julekort

 

 

EF Class – verdt å sjekke ut!

Jeg har blitt gjort oppmerksom på en ny, gratis læringsressurs for engelsklærere på VGS og 10.trinn, som virker veldig spennende. Og kanskje jeg har noen engelsklærerkollegaer som har lyst til å teste det ut?

EF språkreiser har jeg kjent til lenge, men at firmaet også satser på digitale læringsressurser var nytt for meg (og er for så vidt et nytt satsningsområde for dem også, slik jeg har skjønt det). Læringsressursen heter EF Class Foreløpig tror jeg EF Class er størst i Sverige, men nå ønsker de å satse i Norge og andre europeiske land også.

Læringsressursen minner meg om en slags crossover mellom læringsstiene i NDLA og Nearpod, men med mye bedre utseende og brukergrensesnitt enn førstnevnte (beklager, NDLA!) og den har både gratis og proffe, ferdige læringsopplegg, hvis vi sammenligner med Nearpod. Man trenger heller ikke å laste ned noe eget program, men logger seg på online på Google Chrome, eller bruker en egen app på iPad. Lærere lager seg en lærerkonto og elevene en elevkonto, og deretter inviteres elevene inn i den digitale klassen ved hjelp av en klassekode.

Jeg kjenner ikke EF Class veldig godt, og har heller ingen klasse jeg kan teste ut på i år, men jeg liker det jeg har sett så langt! For det første er EF Class tilpasset norske læreplaner og gir deg ferdige læringsopplegg.   Det jeg også liker er måten man fokuserer på og tydeliggjør de ulike ferdighetene ved språklæring, oppbyggingen av læringsoppleggene og at læringsoppleggene både har digitale aspekt, men også klasseromsaktiviteter. Dessuten skal det være lett å tilpasse, slette eller endre læringsopplegg, dersom man ønsker det. Man kan lage oppgaver, la elevene ta karleggingstester osv.

Hvis du har lyst til å høre mer om EF Class, så arrangerer de et gratis lærerseminar i Oslo onsdag 29. november, fra kl. 17-19. Du kan melde deg på HER! Og jammen har de ikke invitert inn en ekstern foredragsholder den kvelden også, for å snakke om et læringsopplegg hun (les: jeg) har kjørt med elevene sine, som kombinerer både den digitale og papirbaserte verdenen. Det er et lesesirkelopplegg jeg har brukt både i engelsk, norsk og norsk som andrespråk. Praktisk, konkret, med det formålet at du kan ta det tilbake til ditt eget klasserom. Håper vi ses! 😉

Under ser du eksempel på en oversikt over læringsopplegg fra EFClass på VG1-nivå, med ulike temaer, «units» og «skills». For å få tilgang til disse må du først lage deg en bruker. Sjekk  «Norwegian starter pack«

 

ef class eksempel I
Startsiden, VG1, med oversikt over «units» og «skills» + «syllabus».
EF class eksempel II
Oversikt over læringsopplegget «Learning Languages: A documentary».
EF class eksempel III
Læringsopplegget er delt inn i ulike aktiviteter.
Ef class eksempel IV
Hver aktivitet har en beskrivelse og instruks til læreren.

 

 

Å lede skolens digitalisering!

Onsdag og torsdag denne uka gjennomføres skolelederkonferansen SDU (Skolen i digital utvikling) som arrangeres av NTNU og holdes på Lillestrøm. Fokuset for konferansen, slik jeg opplever det, er hvordan skoleledere/ skoleeiere kan lede sine virksomheter, sine lærere og ansatte mot god digital praksis, som i ytterste konsekvens skal fremme elevers læring.

Kreasjon er tilstede som utstiller, jeg er på plass på standen vår og, heldig som jeg er, får jeg også med meg en del av det faglige innholdet som presenteres i foredragene. I det siste har jeg fått større og større interesse for, og blitt mer og mer nysgjerrig på, skoleutvikling og skoleledelse. Som lærer har man kanskje ikke alltid disse større perspektivene med seg, samtidig som skoleeiere og skoleledere er de som kan ha størst betydning for den praktiske, konkrete arbeidsdagen man opplever «på gølvet». Og selv om vi, lærere, kan være rimelig autonome, er vi også veldig avhengige av de rammene vi jobber innenfor –  fra de store, politiske rammene og til de lokale rammene på egen skole.

Et mantra som har blitt tydeligere og tydeligere gjentatt de siste årene er «forankring i ledelsen». Skal man få gjennomført utviklingsprosjekt, så må de forankres i ledelsen, samtidig som ledelsen også er helt avhengig av å ha med seg sine ansatte på å utøve innholdet i satsningen. Det er en tosidig sak, absolutt. Og for å lykkes med digitaliseringsprosjekt, så må dermed også lederne, for det første bestemme seg for at pedagogisk bruk av digitale verktøy skal være et utviklingsområde, men må også være godt orienterte om, og ha gode kunnskaper og ferdigheter, både når det gjelder hvordan digitalisering påvirker læring og hva som må til for å lykkes i å lede sin skoles utvikling. En god leder leder lærerens læring, og på en god måte.

Lars Lingman fra det Svenska Skolvärket var en av dagens foredragsholdere, og han presenterte blant annet Sveriges nye nasjonale strategi for utvikling av skolenes digitale kompetanse. Ett av fokusområdene i denne strategien er hvordan skoleeiere og skoleledere skulle lede digitaliseringen og hvordan disse instansene selv måtte få «adekvat förmåga att leda digitalt utvecklingsarbete». Hele presentasjonen hans ligger tilgjengelig på Slideshare.

Men det som kanskje fanget min interesse mest ved Lingmans foredrag, var da han pekte på at strategien også hadde et uttalt fokus på forskning og oppfølging. Lingman påpeker noe som jeg også har tenkt (uten å sammenligne Lingman og meg for øvrig!), nemlig at forskning og empiri har vært fraværende i utrullingen av de digitale klasserommene. Den gode nyheten er at det etterhvert dukker opp mer og mer  forskning, både klasseromsnær, men også hva gjelder hvordan man driver ledelsesarbeid på skolene.

Lingman nevner to ulike forskningsprosjekt, som begge kommer fra Örebro universitet, og som sier noe om effektene av å bruke digitale verktøy. Det første prosjektet ble ferdigstilt i 2013, det andre i 2016. Jeg har ikke lest noen av rapportene, men gjengir her noen av de punktene jeg plukket opp fra ett av prosjektene som ble nevnt, og som jeg tenker er veldig interessante:

Prosjektet heter «Unos uno» og gikk ut på at man undersøkte effekten av innføringen av 1:1 PC på 20 ulike skoler i Sverige. På alle skolene fant man negative effekter i innføringen av 1:1 devices. Det kunne f.eks. være at lærerne lot elevene jobbe mer aleine, økt arbeidsbyrde for lærerne, mer stress i innføringen av digitale verktøy og økte kostnader og dermed tøffere økonomiske prioriteringer som gikk ut over personalet.

I tillegg var det sånn at det var flere positive effekter, MEN disse positive effektene dukket bare opp på visse skoler! Altså: Enten opplevde skolene bare negative, eller så opplevde de positive og negative effekter. Og dét er interessant. Det var i tillegg store forskjeller på hvilke negative effekter som dukket opp OG i hvor stor grad. De skolene som hadde påviste positive effekter, holdt samtidig nede de negative effektene og opplevde ikke disse i samme grad som de skolene som kun opplevde negative effekter.

De positive effektene man kunne se var for eksempel:

  • økt digital kompetanse og fortrolighet med verktøyene
  • økt selvtillit hos elevene
  • bedre kontakt mellom lærere og elever
  • fornøyde lærere og elever
  • i noen tilfeller målbart høyere elevprestasjoner

Det neste skrittet ble naturligvis å spørre: Hva har de skolene som opplever positive effekter, og reduserte negative, til felles?

Lingman lister opp:

  1. God delings- og samarbeidskultur!
  2. Samstemt styringskjede – fra kommune/ skoleeier til skoleledere og lærere. Man er enige om mye!
  3. LÆRERENES DIGITALE KOMPETANSE (mine store bokstaver!)
  4. Hvordan man håndterte sosiale medier
  5. At lærere er lederne i elevenes læringsarbeid!
  6. Tydelige strategier for hvordan man skal tenke omkring dette med kostnader og personalet

Her tenker jeg man finner mange viktige årsaker til at noen skoler lykkes og andre ikke. Interessant!

Gleder meg til å møte flere folk og å lære mer i morgen!

pixabay digitalisering
https://pixabay.com/en/binary-digitization-head-person-1332894/