Guest Blog for Microsoft Education

This spring I was asked by MS Education/ OneNote Education and Mike Tholfsen to write a guest blog about using OneNote and Teams in teacher education – which I was very happy to do! And here is the result:

OneNote Class Notebook and Microsoft Teams for enhanced learning

OneNote_Twitter_060319_3.png

 

Reklamer

Det jeg ikke fikk sagt (til noen) på TeachMeet…

Ett av vårens vakreste eventyr, NKUL2019, er over. Jeg sitter igjen med glade minner, spennende møter med dyktige folk, tilfredshet over å ha bidratt med en parallellsesjon selv (sammen med min gode kollega, Ilka) og en generelt-positiv-stemning-opplevelse. MEN det er én ting som gnager litt. Faktisk litt mer enn litt: Nemlig det jeg ikke fikk sagt på årets TeachMeet…

Jeg kjenner TeachMeet-konseptet godt. Jeg vet derfor at greia er sånn at ikke alle som har meldt inn bidrag, nødvendigvis blir trukket ut på lykkehjulet og får presentere det man har lyst til å dele. Og denne kvelden var én av de-som-ikke-ble-trukket-ut meg!

Dermed kunne det brått synes som om det viktige temaet jeg hadde forberedt (skrevet i et par veldig seine nattetimer på hotellet, etter lange konferansedager – du vet, sånn at man ikke får sove etterpå fordi man har jobbet på skjerm alt for seint og hodet er som et orkester av tanker som ikke vil legge seg i ro, samtidig som man tenker «nå MÅ jeg sove, nå MÅ jeg sove») ikke var verdt jobben. Ei heller den svette tida man satt på første rad på selve TeachMeeten og både bannet OG jublet innvendig når navnet ikke ble trukket ut, fordi man både har lyst og ikke lyst til å stå på scenen foran 350+ mennesker i 2 eller 5 minutter… (aller mest lyst, da!). Men sånn er det. That’s the name of the game. Det som er mest fortærende, er at jeg hadde planlagt å dele noe som jeg synes er et viktig poeng, for alle oss som driver med læringsarbeid.

Derfor er det f-l-a-k-s at jeg har denne bloggen, som gjør at jeg likevel kan få sagt – eller egentlig skrevet – det jeg ikke fikk sagt til noen på TeachMeet! (Det er forresten ikke heeeelt sant det der med at jeg ikke fikk sagt det til noen, det jeg ikke fikk sagt på TeachMeeten. For jeg tvang et par tidligere kollegaer og noen av styremedlemmene i NPed til å høre på et kort sammendrag av de viktigste punktene, samme kveld. Men nok om det!) Bli med meg inn i den mørke Byscene-salen i Trondheim, finn deg en ledig stol og/ eller stikk innom baren for å kjøpe noe kaldt å drikke. Vi snurrer lykkehjulet, så setter jeg i gang innlegget, som ikke har noen tittel fordi det liksom ville ødelegge poenget litt, men som starter med følgende lysbilde:

Skjermbilde (2)

VI vet at ord er makt. Og at måten vi uttrykker oss på betyr noe og gjør noe både med måten vi tenker på og måten vi oppfatter oss selv og andre. (Digresjon: Hvis jeg for eksempel som klasseleder, skulle stått i klasserommet og sagt «jævla-et-eller-annet», sånn som enkelte partiledere visstnok godt kan gjøre – så hadde det sendt noen signaler, eller sjokkbølger (?) gjennom klasserommet.)

Jeg har, som lærer i videregående skole, jobba mye med å prøve å finne gode læringsmuligheter for elevene mine, gjennom hensiktsmessig, pedagogisk bruk av digitale verktøy. Nå jobber jeg på HiØs lærerutdanning innenfor det samme feltet, men denne gang er elevene byttet ut med studenter, og de nevnte studentene er i stor grad lærere som allerede er i full jobb, som lærere.

Dere (altså: VI) som er her nå, er også (regner jeg med) opptatt av, interesserte i, og jobber for, å skape best mulige læringsrammer for elevene våre, i det digitale samfunnet vi er en del av.

Jeg vet ikke om dere har opplevd det samme som meg, men innimellom kan det komme kommentarer fra lærerkollegaer/skoleledere, som de nevnte over: «Du som er sånn datadame..», «Dere som driver med IT…» eller «Det der IKT-greiene». Dette er kommentarene som jeg ikke tror er vondt ment, men som kanskje heller handler om at man ikke helt har sett koblingen mellom læring og digital kompetanse? Og fordi «datagreier» i skolen ikke er et eget fag per se, og fordi det er en stor forskjell i å jobbe med IT-teknisk og pedagogisk, så må vi rydde opp i begrepsbruken.

Jeg er ikke «data-dame» (selv om jeg er medlem i Norsk Pedagogisk Dataforening) – ei heller «driver jeg med IT». OG selv om jeg jobber i det som foreløpig heter Seksjon for IKT og læring på HiØ, og til alt overmål er på Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring, så er jeg ikke så komfortabel med IKT-begrepet. Begrepet er for begrensende og for gammeldags.

Vi jobber med læring. Og skal vi heve både status og framheve innholdet i arbeidet vi gjør, så må vi gjøre noe med ordbruken!

Jeg vil derfor – med dette innlegget – slå et slag for at vi sammen løfter frem, gjør kjent og bruker begrepet:

LÆRERENS

PROFESJONSFAGLIGE

DIGITALE

KOMPETANSE

(PFDK for short)

Ordet kompetanse handler, som vi vet, om å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Samt å ha forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. (Hilsen Udir).

Digital presiserer området vi snakker om. I framtida – altså om ikke så alt for lenge – kan man håpe og tro at begrepet «digital» i seg selv blir overflødig, og at man bare snakker om lærerens profesjonsfaglige kompetanse, på samme måte som man vil snakke om læring, ikke digital læring, eller pedagogikk og ikke digital pedagogikk og læringsverktøy, ikke digitale læringsverktøy). MEN foreløpig tror jeg det er lurt å inkludere ordet «digital».

Profesjonsfaglig trengs for å vise at det er forskjell på «profesjonsfaglig digital kompetanse» og bare «digital kompetanse» (som privatperson).

At det er lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse er med på å understreke at PfDK er ulikt i ulike profesjoner. En tannlege har andre PfDK-behov enn en snekker enn en lærer osv.

Lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse er et komplekst begrep, som mange har definert eller prøver å definere på ulike måter, så det er ikke det at begrepet i seg sjøl er noe alle nødvendigvis er enige om inneholdet av. MEN så er også det å være profesjonsfaglig digitalt kompetent en  kompleks – men innmari viktig – sak i seg selv.

Derfor er min oppfordring: Neste gang noen lurer på hva vi driver med og hvordan det går med de derre IKT-greiene: Fortell dem, jo takk som spør, men det vet vi ikke, fordi vi er opptatte med å utvikle oss som lærere med høy profesjonsfaglig digital kompetanse.

Nemlig!

Lesetips til slutt:

  1. Ett fornuftig sted å starte både for seg selv, men også for å få en felles forståelse og noen rammer for arbeidet, er Utdanningsdirektoratets Rammeverk for lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse.
  2.  En annen interessant artikkel er McGarr og McDonagh (2018) sin artikkel Digital Competence in Teacher Education

 

My Post
Bilder i collagen: Pixabay.com, CC0-lisens

Don’t Throw Away Your Printed Books – behold både skjerm og papir.

Jeg får noen ganger skriveraptuser, og teksten jeg viser dere i dette innlegget er i stor grad et resultat av en sånn raptus. Den MÅTTE liksom bare ut. Men ikke få inntrykk av at den er skrevet i hui og hast, for det er en av mine mange styrke-svakheter: Jeg skriver, skriver om, leser, leser, skriver, skriver om, skriver om, leser på nytt osv. osv. – sikkert hundre ganger. Det er en møysommelig prosess å bli fornøyd nok med sin egen tekst.

skjerm og papir
Bilde fra pixabay.com, CC0-lisens

Så selv om unnfangelsen var kjapp (…), var fødselen lang! Dette er også min debut som debattant/ kronikkforfatter i et landsdekkende nettsted/ nyhetsskrift, og det har vært spennende å se responsen. Jeg håper du tar deg tid til å lese hele teksten, som handler om lesing på skjerm OG papir. Utgangspunktet er debatten som har gått den siste tiden, og at Øystein Gilje (UiO) tipset om en metastudie som heter «Don’t throw away your printed books». Del gjerne innlegget om du vil, og/ eller kommenter enten i denne bloggen eller andre SoMe (og tag meg gjerne i så fall – det er spennende å høre din mening om lesing). Klikk på lenken:

Utdanningsnytt: Skjerm eller papir? Ja takk, begge deler!

 

Engasjerende leser + O365 = Godt lese- og læringsverktøy!

Jeg har lenge kjent til, og snakket varmt om så ofte jeg har hatt mulighet, «Engasjerende leser». Engasjerende leser er et lese- og læringsstøtteverktøy laget av Microsoft i O365. Men selv om jeg kjenner godt til det, så virker det som om det er en litt «skjult skatt» som enda flere lærere og elever vil kunne ha god nytte av å kjenne til. Derfor tenkte jeg at det kunne være et passende tema for et nytt blogginnlegg.

Å kunne gi elever lesestøtte, på alle trinn og i alle fag, vil kunne hjelpe både de som har lese-/ skrivevansker, men også elever med kort botid i Norge eller elever som er i begynneropplæringsfasen. (Et lite notabene er at «les høyt»-funksjonen foreløpig bare fungerer på bokmålstekster, selv om enkelte av de andre funksjonene er tilgjengelige på nynorsk.) I tillegg kan engasjerende leser brukes i all språkopplæring, fordi den finnes på veldig mange språk. Så har man elever som skal lære seg engelsk, spansk, fransk, arabisk, tysk, kinesisk – you name it – kan man også ha stor nytte av verktøyet. Dessuten har det kommet en flunkende ny funksjon som gjør at man kan oversette ord/ hele dokumentet samtidig. Tenk for en mulighet for elever som skal lære seg norsk – å samtidig kunne få ordet på sitt eget morsmål! (Se lenke til Sway under for mer info.)

Engasjerende leser, eller «Immersive Reader» som den heter på engelsk, er et lese- og læringsverktøy som er «bakt inn» i O365, så både lærere og elever som har O365-konto har automatisk tilgang til det. Nå vet jeg ikke helt om jeg synes «engasjerende leser» er den beste oversettelsen (immersive = oppslukende/ altomfattende/ «innebygd») – og det er en syntetisk stemme, ikke en kjempeengasjerende skuespillerstemme, som leser. Men likevel: Dette er et kjempenyttig verktøy med mange pedagogiske muligheter!

Engasjerende leser fungerer foreløpig best i nettbaserte/ online-versjoner av de ulike O365-verktøyene når det gjelder norsk bokmål. Den leser også på «alle mulige» språk, så lenge man har rett korrekturspråk i teksten sin. Faktisk kan man få engasjerende leser til å lese på mange ulike språk i samme dokument, dersom man har markert de ulike tekstdelene og «gitt dem» riktig korrekturspråk. Her tenker jeg det kan ligge mange pedagogiske muligheter til både å gi lesestøtte, øve på uttale og jobbe med fremmedspråk.

For å få en grunnleggende oversikt over hva og hvor «Engasjerende leser» er, kan du gjerne se denne Swayen jeg har laget: Engasjerende leser og O365: Hva og hvor?

For å få en grunnleggende oversikt over hva og hvor «Engasjerende leser» er, kan du gjerne se denne Swayen jeg har laget: Engasjerende leser og O365: Hva og hvor?

Jeg synes det er spennende at Microsoft har satset mye på læringsstøtte og tilgjengelighetsfunksjoner i det siste. Ikke bare med engasjerende leser, men også tjenester som f.eks. Microsoft Translator som lar deg simultanoversette (tenk deg å ha et foreldremøte, der foreldre med andre morsmål kan få oversatt det du sier ved hjelp av en app på telefonen sin!) eller dikteringsfunksjoner som gjør at man kan «snakkeskrive» tekst. Det «eneste» som gjenstår nå er at alt dette blir tjenester som fungerer godt på norsk også, og ikke bare på de store verdensspråkene, slik det foreløpig er – men jeg tror og håper vi kommer dit, om ikke så alt for lenge!

 

 

 

(Digital) samskriving – hvorfor det?

Samskriving, først og fremst av den digitale typen, har vært tema i økter jeg har hatt med førsteårsstudentene på lærerutdanninga vår. Studentene, som gjennomfører et obligatorisk, grunnleggende kurs i IKT, jobber delvis nettbasert og delvis i økter på campus. Og det er en sånn campus-økt om (digital) samskriving og med digital samskriving, jeg hadde lyst til å fortelle om. Skjermbilde (16)

Men før jeg starter må jeg bare si at jeg allerede, etter knappe to måneder i jobben, har oppdaget minst tre ting som er gøy med å undervise lærerstudenter:

  1. Mange er fremdeles ferske som studenter, selv om de har hatt mange år på skolebenken som elever. Det er en fin brytning å være en del av!
  2. De er lærerstudenter! Det gjør at jeg som lærer, hele tiden kan jobbe med, og bevisstgjøre dem på, dette doble perspektivet: De er studenter og framtidige lærere. Mye av det de gjør som lærende selv, vil de også kunne overføre til sine elevens læring. (Og så er det jo fint å kunne forsikre dem om at de er på vei inn i et av verdens fineste yrker!)
  3. Og, ja, jeg innrømmer det gjerne: Jeg føler meg litt som en sirkushest tilbake i manesjen, etter å ha vært på siden av «et eget klasserom» i ett års tid. Jeg stortrives i møtet med studenter/ elever.

Målet med denne 45-minutters økta, «Digital samskriving – hvorfor det?», var å øke studentenes bevissthet om digital samskriving. Og særlig gjennom at de i fellesskap delte og reflekterte om pedagogiske og læringsmessige gevinster og utfordringer ved å jobbe på denne måten. I den nettbaserte delen av kurset er fokuset mest på å øve, rent teknisk, på verktøy man kan bruke til å samskrive, mens formålet nå var å fokusere mer på hvorfor enn hvordan. Og, ikke minst, be studentene ta på seg de to hattene «Student» og «Framtidig lærer».

I tillegg hadde jeg lyst til at studentene ikke bare skulle snakke om samskriving, men også samskrive i praksis, denne gang i Padlet. Og selv om mye av dette kunne vært gjort rent digitalt, så er det noe med at samtaler og refleksjoner gjør seg veldig godt i et faktisk, fysisk fellesskap. Og det å bygge relasjoner skal heller ikke undervurderes! Økta var derfor planlagt slik:

Skjermbilde (15)

For å sette samskriving inn i et visst pedagogisk perspektiv, startet vi med en kort introduksjon, som inneholdt omtrent noe sånt som i de følgende avsnittene:

Skriving er en av fem grunnleggende ferdigheter i alle fag, på alle trinn og i alle skoleslag. Det å mestre skriving er viktig både for å kunne forstå andre og å uttrykke seg selv, men også for å kunne lære og tilegne seg kunnskap. Graham og Perin (2007) understreker skrivingens betydning slik i sin artikkel Writing Next:

Writing well is not just an option for young people  it is a necessity. Along with reading comprehension, writing skill is a predictor of academic success and a basic requirement for participation in civic life and the global economy (2007:3).

Ikke så rent lite, med andre ord! Å skrive godt er ikke bare noe som påvirker din akademiske suksess, som kan være viktig nok i seg selv, men det er også grunnleggende viktig for å kunne delta i samfunnet i det hele tatt.

Det å skrive er ofte en individualisert og ensom aktivitet. Det tror jeg de fleste som er eller har vært elever/ studenter, kjenner seg igjen i. Stort sett legges det opp til at man skriver (og leser) alene. Vi har som oftest individuelle innleveringsoppgaver, tar vår egen eksamen, der vi helst skal vise originalitet og kreativitet, og vi innprentes med at man ikke skal plagiere eller stjele fra andre! (I skjønnlitteraturen dukker forresten idealet om det individuelle, dikteriske geniet opp i romantikken. Før den tid var det å herme/ låne/ plagiere/ bruke fra/ bli inspirert av andre i egne tekster mye mer akseptert, kanskje til og med en æresbevisning for den du «stjal» fra. Men det er et helt annet blogginnlegg…) I skolen er det sånn at du skal vise hva du har lært.

Men læring er jo noe som skjer i samhandling med andre? Hvis man tenker på læring i et sosiokulturelt perspektiv, så handler det i bunn og grunn om at læring skjer gjennom å samhandle med andre, delta i sosial praksis og gjennom bruk av språket. Med andre ord: Samskriving må jo være en perfekt metode for å utvide sitt eget, eller sine elevers, proksimale utviklingssone.

På Skrivesenterets nettside finnes en artikkel om samskriving, og i den står det blant annet:

Flere studier viser at samskriving har positiv effekt, både på elevenes motivasjon, men også for elevenes skriveutvikling. Når elevene skriver sammen, blir arbeidet for mange mer lystbetont, samtidig som samarbeidet fører til økt bevissthet om hva man gjør når man skriver (Skrivesenteret, 2013)

Samskriving i seg selv er ikke noe nytt fenomen, og det finnes mange måter å samskrive på og mange typer tekster man kan skape sammen. Samskriving kan foregå analogt, på tavler, flip-overs, med penn og papir osv., men fokuset vårt er selvsagt digital samskriving. Og dermed blir man nødt til å spørre seg: Hvilke verktøy finnes, og hvilke har jeg/ vi tilgang til? Hvilke andre muligheter ligger i å samskrive digitalt, enn analogt? Når er det ikke hensiktsmessig å jobbe digitalt?  Hvordan vet man at man velger rett verktøy? Hva har formålet med samskrivingen å si for måten man jobber på, eller teksten man skaper?

Etter å, forhåpentligvis, ha startet noen tanker hos studentene, presenterte og eksemplifiserte jeg følgende spørsmål som jeg ville at de skulle snakke og skrive om:

  • Hvilke digitale samskrivingsverktøy kjenner dere til? Og hvilke bruker dere jevnlig?
  • Hvorfor og når samskriver man egentlig? Som lærer? Som elev? Som student?
  • Hvilke læringsgevinster/ pedagogiske gevinster kan samskriving gi? Og hvilke utfordringer?
  • Å jobbe sammen med andre kan være krevende, uansett om man jobber analogt eller digitalt. Så hvordan kan man lykkes med samskriving?

Studentene satte seg deretter sammen i par, fikk en QR-kode/ lenke til sin felles Padlet og skrev inn sine tanker og refleksjoner. Et eksempel på slik Padlet fra en av øktene, ser du her:

samskriving 18maglu

Når studentene skriver i en felles Padlet, så kan alle se det de andre skriver. For å «lure inn» nok en læringsfremmende aktivitet i opplegget, som studentene kan bruke i egen praksis, fikk parene, etter å ha svart på spørsmålene selv, noen minutter til å lese gjennom og «stjele» fra de andres svar. Kanskje kan dette også kalles en form for samskriving? I hvert fall er det en måte å lære av hverandre på! Til slutt delte studentene noen av tankene i fellesskap, i klassen. Dermed har de snakket sammen og samskrevet på mange ulike vis i løpet av økta – og forhåpentligvis nådde vi målet om økt bevissthet rundt digital samskriving.

I ettertid ser jeg at jeg burde ha vært enda tydeligere på å definere hva som egentlig menes med begrepet samskriving. For underveis i noen av diskusjonene, så dukket det opp spørsmål som: «Hvis man deltar i en diskusjon på Facebook, eller i en chat – samskriver man ikke egentlig da?», eller : «Hvis jeg legger inn min del i en PowerPoint og en annen legger inn sin del og så presenterer vi det. Er det samskriving?» Uheldigvis gikk vi tom for tid og fikk ikke tatt disse tilfellene opp noe særlig i fellesskap. Men for at det skal være reell samskriving, så mener jeg jo at man må ha en eller annen felles oppgave å løse, at man har en eller annen dialog om hvordan man skal løse den og at man faktisk samarbeider om selve skrivingen. Men den diskusjonen får vi ta neste gang!

 

 

Featured in Daily Edventures!

It’s not everyday you receive an e-mail from someone saying you have been nominated for a feature in a worldwide Microsoft Education blog! And not just «any old blog», but Mr. Anthony Salcito’s daily edventures:where «global heroes in education» are presented.  But this happened to me a couple of weeks ago, when I did receive an e-mail saying I was nominated for such a feature. I must say, I was both happy, proud and honored.

Having worked as a teacher for so many years, teaching so many wonderful upper secondary students, has been an excellent job. And using digital tools, when appropriate and as a mean to try to enhance students’ learning, has been an important part of this. As well as sharing my experiences with fellow teachers. Now that I’ve started working at Østfold University College, I look forward to working, both with my new colleagues and the teacher students there, in trying to help them see the possibilites in using digital tools.

Here it is: http://dailyedventures.com/index.php/2018/09/25/when-you-see-students-lighting-up-being-creative-and-doing-well-academically-as-well-as-having-fun-that-is-rewarding-stine-brynildsen-norway/

daily

Genius Hour – helt genialt!

Joda, jeg vet jeg kanskje er litt treig når det gjelder å ha «oppdaget» Genius Hour (så sånn sett er jeg langt fra genial). Men, guri malla, så lyst man får til å stå i et klasserom igjen, når man hører om denne type arbeidsform og metode. Og hvis jeg var deg, og (som meg) ikke helt vet/ visste hva Genius Hour er, så ville jeg lest videre. For dette tror jeg både elevene dine og du kan komme til å elske, enten du jobber i grunnskole eller på videregående nivå.

idea

Genius Hour er et begrep jeg først hørte da Barbara Ann Zielonka vant Gullepleprisen på NKUL i 2017. Zielonka har jobbet mye digitalt med sine engelskelever og Genius Hour ble trukket fram som en sentral og innovativ del av hennes lærergjerning. Dessverre fikk jeg ikke mulighet til å høre vinnerforedraget hennes den gang, men jeg har lest mer om arbeidet i et blogginnlegg hun har skrevet, som jeg lister opp nede på denne siden. Og begrepet har dukket opp for meg etter dette også.

Likevel, det var først i høst, da jeg oppdaget de supre The Cult of Pedagogy-podcastene til amerikanske Jennifer Gonzales at jeg fikk en grundigere forståelse av denne pedagogiske arbeidsmetoden, som tydeligvis har vært «i omløp» i USA de siste 6-7 (?) årene. Og, ikke minst, fikk jeg veldig lyst til å teste den ut! Jeg anbefaler alle å ta en titt, eller rettere sagt: «lytt», på Gonzales podcast og spesielt episode 55 .  I den snakker Gonzales nemlig med A.J. Juliani, en tidligere lærer som har jobbet mye med metoden.

Genius Hour handler, kort sagt, om å sette av en viss mengde tid i et/ flere fag til at elevene får lov til å jobbe med det de har lyst til og er interesserte i. Idéen springer ut fra Googles «20% time», der de ansatte fikk/ skulle bruke 20% av arbeidstiden sin til å jobbe med idéer og prosjekter som de hadde lyst til å jobbe med og var interesserte i. Det viste seg at denne måten å jobbe på økte produktiviteten deres, og det sies at ca. 50% av Googles produkter i 2009 hadde sine utspring i «20% time». En av grunnene sies å være fordi: «Real break-through happens when we are free from others’ expectations and driven by individual passion» (https://www.huffingtonpost.com/katherine-von-jan/unstructured-classroom_b_1024404.html?guccounter=1).

Og det kan vi vel kjenne igjen? Skolen består i stor grad av at styrende dokumenter, strukturer og at læreren bestemmer hva elever må/ kan gjøre og ikke må/ kan gjøre. Samtidig ønsker vi å motivere elevene til å ta del i egen læring, være engasjerte og involverte. Så hvordan kan man fremme elevaktivitet, kreativitet og engasjement? Jo, kanskje gjennom å la elevene få ta større del i, og beslutningsansvar, når det gjelder å finne temaer å jobbe med som de er genuint interesserte i.

Dessuten er det faktisk ikke vanskelig å koble denne tankegangen og arbeidsmetodikken til flere av dagens styrende dokumenter for undervisningen. Spesielt dersom man tenker på fokuset knyttet til elevaktiv og problembasert læring, digitalisering, kritisk tenkning og andre såkalte «21st Century Skills». I den nye overordnede delen av læreplanen kan man bare se på avsnitt 4.1 med overskriften «Skaperglede, engasjement og utforskertrang». Her står for eksempel følgende:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling.
Barn og unge er nysgjerrige og ønsker å oppdage og skape. I opplæringen skal elevene få rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang. Evnen til å stille spørsmål, utforske og eksperimentere er viktig for dybdelæring.»

Og kikker man på kompetansemål i ulike læreplaner, så tror jeg også det er mange muligheter til å finne belegg for denne måten å jobbe på. Skulle jeg f.eks. ha tatt utgangspunkt i engelskfaget på VG1-nivå, så hadde vel særlig følgende kompetansemål vært en naturlig start: [Eleven skal kunne] fordype seg i et faglig emne innenfor eget utdanningsprogram og presentere dette.

Genius Hour handler likevel ikke om et fullstendig (pedagogisk) frislipp, men like mye om å legge til rette for en strukturert og motiverende arbeidsmåte. Elevene velger tema og innfallsvinkel selv, men ellers handler arbeidsmåten mye om «gammelt nytt» når det gjelder strukturering og pedagogiske prinsipp som sådan. Men motivasjonen og den store forskjellen ligger i at elevene SELV tar kommando over det de skal jobbe med.

Hvis du lytter til podcasten som er nevnt over – og det vil jeg ABSOLUTT anbefale at du gjør- så struktureres arbeidet i korte trekk slik:

  1. Planlegging, organisering og introduksjon av prosjektet for elevene (lærer)
  2. Elevene velger hva de vil jobbe med og hvilket produkt de vil presentere/ lage.
  3. «The Pitch»: Elevene presenterer for hverandre hva de skal lære/ lage. Hvorfor og hvordan de vil lære/ lage dette. Tidsplan? Suksesskriterier?
  4. Lære, lage og gjennomføre.
  5. Presentere resultatet/ produktet.
  6. Evaluere/ reflektere. En av de mest sentrale delene i forhold til læringseffekten!

(Hentet i frie ordelag fra: https://www.cultofpedagogy.com/genius-hour-questions/)

I podcasten nevnes også fallgruver og problemer som kan oppstå underveis, men disse problemene tenker jeg kan løses med god, pedagogisk innsikt og forståelse. Og jeg fikk i hvert fall lyst til å prøve det ut. Hadde jeg hatt en engelskklasse på VG1-nivå, så skulle jeg gjort det med det samme. Men foreløpig får jeg nøye meg med å spre det glade budskap så godt jeg kan. Dessuten, som høgskolelektor, vil jeg faktisk få mine egne «genius hours» i og med at man får avsatt tid til forskning og utvikling i arbeidsplanen sin! Jeg trenger riktignok litt mer tid på meg for å finne ut av akkurat hva det skal bli – startet tross alt på HiØ 1.september – men likevel: Tenk å ha en sånn mulighet på jobb!

Fortell gjerne om det, dersom du tester ut Genius Hour med elever. Dét hadde vært helt GENIALT!

Les og se også:

Genious Hour – Hvor lidenskap og kreativitet møtes av Barbara Ann Zielonka (gjesteblogg hos Martin Johannesens «Lærerbloggen», 26. 05.16)

What is Geniouos Hour av Kesler Science (05.08.16)

Eksempler på 5.th grade elever som presenterer sine Genius Hour-prosjekt (litt dårlig lyd, men fine eksempler): https://www.youtube.com/watch?v=ifryj2jB73U